Karen Sund, koordinator for Biogass Oslofjord deltok denne uken på en workshop med biogassaktører fra hele verden arrangert av IEA. Målet for workshopen var gjensidig læring. Les hennes refleksjoner her.

IEA samlet denne uken biogassaktører fra hele verden til en workshop for gjensidig læring. Norge har ikke kommet så langt som de fleste andre der, men fordelen er jo da at vi kan lære av de andre og unngå noen av barnesykdommene. Selv om det går fort og flere steder overtar gassforbruket, var det flere som gjerne ville se større vekst i denne løsningen som bruker organisk avfall til rene drivstoff. Det reduserer først metan fra avfallet, så utslipp fra bruk ved erstatning av fossile drivstoff. Altså netto negative utslipp (179% lavere utslipp i livsløpet i forhold til diesel og 211% lavere utslipp enn kullkraft) og det beste verktøyet for å redusere metanutslipp (også relevant i Norge).

Deltakerne representerte et stort mangfold av land og løsninger. Det var ulike kilder, ulike bruksområder, ulike rammebetingelser og dermed økonomi. Her er en oversikt over de ulike tilnærmingene og størrelsesorden. Vi begynner med de store (de som produserer mye måler nå dette i mrd m3/bcm, som kan oversettes til 10 TWh – Norge eksporterer ca 120 bcm/år til flere av landene nevnt her).

USA får mesteparten av sin biogass fra søppeldeponi. Disse kan lekke metan i 30-40 år, som noen i Norge har merket. Løsningen for noen er å fakle gassen, siden det er bedre å brenne den enn at den går rett ut i atmosfæren – da blir det CO2, i stedet for den mer potente klimagassen metan (24 ganger verre på 100 års sikt, 80 ganger verre på 20 års sikt). Environmental Protection Agency var til stede, og viste at selv om presidenten har noen klimafiendtlige utspill er EPA aktiv. California ble trukket frem som en stat som gjøre mye på utslippskutt. Deponi som ligger ved eksisterende gassrør kan levere metan til systemet til bruk i industri, kraft og oppvarming, mens andre kan flytendegjøre den og levere til transportsektoren. Tidligere ble dette motivert av fallende gassproduksjon, men er nå et klimatiltak etter at USA har blitt en storprodusent og eksportør av gass.

Kina ser også nytten av egen gass, og at de har et stort potensial, særlig fra avfall. Bare fra gjødsel ser de at de kan produsere 64 bcm – halvparten av norsk naturgassproduksjon! Det siste året har det vært en stor kampanje for å bytte ut kull med gass i flere sektorer, også husholdninger. Biogass er anerkjent som en god løsning både for egenprodusert energi og som miljøtiltak.

Thailand fikk mange biogassanlegg da Europa betalte for internasjonale klimakutt (CER), men etter den ordningen sluttet ble det færre nye anlegg og mer fokus på egen inntjening, særlig ved salg til transportsektoren der betalingsvilligheten er størst.

Flere land i Afrika har allerede biogassproduksjon og -bruk på landsbygda og vil nå øke aktiviteten i byene. Særlig på landet har husholdninger ønsket et alternativ til tradisjonell biomasse (ofte tørket møkk) som har gitt luftveisinfeksjoner hos mor og barn, og egen samling av ved som tar lang tid og gir risiko for vold og voldtekt (særlig der Boko Haram er aktiv).

Brasil vil ha flere bcm med biogass, særlig til transport og har laget en børs for karbonkutt som gjør det lettere å investere i produksjon og infrastruktur. I transportsektoren er målet å erstatte 70% av dieselbruken med 11.3 bcm biogass.

Så til Europa – våre markeder for gass:

UK fremhevet at biogass bidrar til ni av bærekraftsmålene. «What’s not to like – this should be a no-brainer!»

Italia har politisk enighet om biogass (en prestasjon i seg selv der) og et aktivt infrastrukturselskap (SNAM) som gir insentiv til innmating. De ser for seg 8-10 bcm bare til transportsektoren. Det vil gjøre dem i stand til å nå målet om 21.6% fornybar i transportsektoren, altså høyere enn EU-målet.

Frankrike vil ha 100% fornybar i sitt gassnett (både biogass og andre typer fornybar gass), og Engie (gamle Gaz de France) er «market maker» for biometan og hydrogen. Gassnettet vil da gi fornybar energi til oppvarming. I tillegg satses det på transportsektoren. De blir det mindre behov for gassimport, også fra Norge.

Danmark har lenge brukt gjødsel fra landbruket til biogassfyrt kraft/varme. Nå blir stadig mer biogass oppgradert og levert til rørsystemet – 8.8% biogass der i desember 2018, som skal øke til 100%  i 2035. Nye aktører har tatt læring fra annen industri for å redusere kostnader og bli mer konkurransedyktig. Bruk i transportsektoren øker, og vurderes også av ferjer.

Irland har mye landbruk og vil kutte klimagasser. Foreløpig er det mest støtte til el-biler «selv om strømmen er 70% skitten». Stadig flere kunder, som produsenter av øl og whiskey, ønsker biogass til sin produksjon (og noen av disse har også organisk avfall som kan brukes – sirkulært). Det begynner å gi mer politisk oppmerksomhet. «Når Guinness truer med å flytte våkner irene!».

Flere påpekte samme utfordring som vi har i Norge: Biogass kan bidra på så mange områder, som klima, næring, samferdsel, energi, handel, mm – likevel er det ofte ikke en «adresse» eller «eier» hos myndighetene. Videre blir det sett på som low-tech, så mindre morsomt å engasjere seg i enn high-tech for noen. Innovasjonen som kreves er på rammebetingelser og forretningsmodeller. Livsløpsanalyser ville gi et bedre bilde og er mer relevant for klimatiltak.

Biogass Oslofjord er et nettverkssamarbeid mellom 6 fylker på østlandet som støtter ulike initiativ for å redusere både metanutslipp og transportutslipp, og vi ser en økende interesse for biogass i regionen med økende investeringer og bruk.